Før årets konkurranser i Falun hadde jeg aldri tidligere konkurrert på Lugnet skistadion i Falun. Jeg har ofte sett renn derfra på TV, men altså aldri gått selv. Det var derfor litt spennende for en voksen stakkar fra Henning å få prøve seg i de kommende VM-løypene. Nå hører det med til historien at det nok var kun sprintløypa som var eksakt som VM-løypene, men uansett.
Med på turen var, i tillegg til meg selv, Ole Skrove, Petter Halseth, Kari Vikhagen Gjeitnes, Tonje Lerfald Nilssen. Av støtteapparat var vi så heldige å få med treerbanden Eivind Elden, Esten Kolstad og Audun Kolstad.
Før jul var det en helsvart følelse jeg konkurrerte med. Kroppen manglet overskudd og farten i sporet var deretter. Med mye på programmet i høst var trolig slikt å forvente, men må man så må man. Juleferien kom derfor ikke noe for tidlig med tanke på mat, trening og avslapning. Som jeg skrev i tidligere innlegg følte jeg allerede i romjula at overskuddet var bedre og at kroppen ble responderte mer og farten i sporet ble mer i retning det man hadde planlagt på et tidligere stadium.
Det var derfor med en liten spenning at jeg kastet med ut i de første store konkurransene nå på nyåret. Første konkurransedag på Lugnet skistadion var 15km friteknikk. Vi gikk 6 runder fordelt mellom to ulike sløyfer á ca 2,5 km. Jeg gikk ut i rygg på en løper som passerte etter 5 km. Farten hans føltes for lav, men klarte liksom ikke angripe og få meg til å gå forbi. Ikke før startnummeret bak meg tok igjen oss og passerte maktet jeg å få luke. Jeg hang på vedkommende i et par sløyfer før jeg måtte slippe. Følelsen var ikke god og kroppen maktet altså ikke gå raskere. Endte til slutt på en godkjent 51. plass. Det var frem 40 plasser fra skandinavisk cup på Lillehammer før jul.
Lørdagens sprint ble et merkelig løp. Jeg var overraskende fresh under oppvarmingen og var motivert for å gå minst like for i prologen, men da jeg la av gårde ut fra start var det ingenting som fungerte. Jeg gikk trolig mye raskere i 15km da jeg dro feltet på Skallrennet enn hva jeg gjorde på de 1400 m i Falun. Kjedelig, men slikt kan skje.
Gledelig var det da å se at lagvenninne Kari Vikhagen Gjeitnes slo rubbel og bit og vant damenes sprintrenn. Hurra!
Kari Vikhagen Gjeitnes vinner spurtoppgjøret om seieren i sprint, Skandinavisk cup Falun 2015. Foto: Thord Eric Nilsson
Søndagens distanse ble en opptur både følelsesmessig og resultatmessig. Fra startnummer 33 hadde jeg los på teten og følte selv at det ikke gikk alt for fort. Jeg hang greit med oppover, men selvsagt var det dagen for å bli glidd fra. Sammen med Anders Tettli Rennemo ble vi glidd fra og det selv om vi lå i dragsuget til den store tetgruppen. Det er naturligvis kjedelig når kroppene ellers fungerer godt, men lite å gjøre med der og da. Det verste med å miste teten er sekundene begynner å renne med en gang da gjennomssnittsfarten til teten vil være høyere enn lenger bak i feltet. Ved skibytte lå jeg som nummer 36 drøye 1,5 minutt bak tet. På skøytedelen var gliden en helt annen og jeg hadde kanskje et av de beste parene av de jeg gikk sammen med. God glid til tross maktet jeg ikke å avansere nevneverdig. Gledelig nok vant jeg «kampen» om 32. plassen med en godkjent avslutning. Det er mange år siden jeg sist gikk en så god duathlon – det var naturligvis en opptur i seg selv.
Takk til støtteapparat og turfølge for et trivelig opphold og god service og hjelp. Ekstra takk til Petter som bidro som skitester og saftblander på søndagens duathlon.
.jpg)
